Innholdsfortegnelse
Det er ikke noe nytt at ledningsnettet i Norge har et enormt etterslep. Snart kommer det en dobling og tredobling av vann- og avløpsgebyrene for å ta igjen etterslepet. Norsk Vann anslår at de årlige kommunale avgiftene for vann og avløp for Oslo-husholdninger vil dobles til nesten 10 000 kroner i 2040. Ifølge den samme langtidsplanen vil innbyggerne i Innlandet, Nordland og Romsdal betale den dyreste vann- og avløpsavgiften i 2040, mellom 20 000 og 30 000 kroner.
State of the Nation-publikasjonene, som først ble utgitt i 2010, deretter i 2015 og senest i 2021, har i stor grad bidratt til å synliggjøre etterslepet. Synliggjøring er imidlertid ikke tilstrekkelig; det kreves handling.
Mulighetene er mange
På oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Klima- og miljødepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet Oslo Economics, Cowi AS og Kinei AS Mulighetsstudien for vann og avløp. Målet var å belyse mulighetene for å sikre vannkvalitet og samfunnssikkerhet og samtidig minimere samfunnsøkonomiske kostnader og negative miljøeffekter.
Tradisjonelt har oppgradering av vann- og avløpsledninger bestått i å grave opp gamle rør og kummer og erstatte dem med nye. Arbeidet er kostbart, øker klimagassutslippene betydelig og belaster samfunnet i form av stengte veier, trafikkfarlig arbeid med mer.
I artikkelen fra september i fjor i Teknisk Ukeblad argumenterer Kim Paus, avløpsingeniør og overvannsekspert ved NMBU, for at vi ikke nødvendigvis trenger å legge rør. Det dreier seg om en dobling eller tredobling av vann- og avløpsgebyrene, et etterslep på flere milliarder kroner, og hvordan en type løsning, de blågrønne, kan redusere konsekvensene betydelig.
"Vi må tørre å ikke alltid legge rør. Det bryter litt med hvordan det gjøres i dag, men det er ganske logisk. Vi har vist oss å være eksepsjonelt dårlige til å vedlikeholde de rørene vi allerede har," sier Kim Paus.
En ny teknologi, såkalt No-Dig, som kan hjelpe Oslo kommune med å spare 40 prosent av kostnadene ved utbedring av ledningsnettet, ble også omtalt i en artikkel fra Vannfakta i 2019. Denne teknologien for grøfteløs rørinstallasjon har flere teknikker som det er nødvendig å sette seg inn i for å nå sitt fulle potensial. Kombinert med bruk av sensorteknologi for å kunne operere riktig og sikre at vi ikke sløser for mye vann, vil vi redusere trafikkstopp og stengte veier, som er store samfunnskostnader.
Alle teknikker har noen fordeler og noen ulemper, og det må vi også ta hensyn til.
Publiseringen av Mulighetsstudien var avgjørende fordi den kom med konkrete anbefalinger til myndigheter og kommuner. Tiden er inne for å begynne å handle i stedet for bare å forske.
Krav til samarbeid mellom kommuner og en nasjonal handlingsplan
Resultatene pekte på at kostnadene ved å skifte ut vann- og avløpssystemene kan reduseres betydelig ved ny planlegging, økt kompetanse og riktig bruk av teknologi og arbeidsmetoder. For å kunne utnytte disse mulighetene må kommunene sikre seg riktig kompetanse, og særlig små kommuner sliter i dag med tilgangen på kompetanse og at fagmiljøene er små. For å løse sektorens utfordring mener utredningen at det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme vil være en regional organisering av de kommunale vann- og avløpsenhetene kombinert med en mer statlig systematisk styring av sektoren.
Som regjeringen bekrefter i undersøkelsen, sliter imidlertid mange kommuner med å ta igjen vedlikeholdsetterslepet over flere år for å sikre innbyggerne trygge drikkevanns- og avløpstjenester.
Ansvaret og utfordringene er for store til at enkeltkommuner kan håndtere dem. I tillegg krysser vann- og avløpsnettet kommunegrensene, og det samme gjør til en viss grad overvanns- og vannsystemene våre.
Hvorfor brukes ikke tiltakene i større grad?
I september 2019 beskrev direktør Thomas Breen i Norsk Vann i en NRK-artikkel hvordan minst 40 lover og forskrifter, fordelt på ni departementer, regulerer vannbransjen. Mulighetsstudien ble bestilt av kun tre departementer, kommunal- og regionalministeren, klima- og miljøministeren og helse- og omsorgsministeren.
Ingen tar ansvar for helheten. Oppsplittingen av ansvaret for vann og avløp er en vesentlig årsak til at ting tar tid. Vannbransjen krever at myndighetene peker ut en ansvarlig.
Les mer En nasjonal handlingsplan for avløp kan spare innbyggerne for milliarder av kroner.