Denne artikkelen er skrevet av Helge Eide, direktør for samfunn, velferd og demokrati i KS, og Thomas Breen, direktør for Norsk Vann. Den er først publisert i Kommunal Rapport 19.12.2022
Ifølge KS (Kommunenes Sentralforbund) og Norsk Vann (Norsk Vann) gir en landsdekkende handlingsplan for avløp kommunene mulighet til å gjøre kloke miljøinvesteringer og samtidig sikre økonomisk og sosial bærekraft.
Kommunene har ansvar for trygt drikkevann og effektiv rensing av avløpsvann
Norske kommuner må bygge og oppgradere renseanlegg for å oppnå god miljøtilstand i vassdrag og fjorder, noe som er en kostbar og tidkrevende oppgave. Samordning i offentlig sektor og en nasjonal tilnærming til det store investeringsbehovet kan redusere avgiftsøkningen for innbyggerne betydelig sammenlignet med kommuner som handler alene.
Kommunene har ansvaret for at innbyggerne har tilgang til rent drikkevann og at avløpsvannet håndteres på riktig måte. Svikt i vann- og avløpssystemene vil ha en betydelig innvirkning på samfunnets evne til å opprettholde en rekke livsviktige aktiviteter, inkludert matproduksjon, brannvern, helse, miljø og sosial sikkerhet.
Ifølge Norsk Vann må kommunene investere mer enn 360 milliarder kroner de neste 20 årene for å sikre disse samfunnskritiske tjenestene. Investeringene er nødvendige for å tilpasse avløpssystemer, infrastruktur og rensemetoder til klimaendringer, befolkningsøkning og strengere myndighetskrav med stramme tidsfrister. Kommunene har dessuten et økende behov for å skifte ut gamle rør og kabler. Når EU-kommisjonens utkast til nytt avløpsdirektiv blir endelig vedtatt, vil det med stor sannsynlighet øke behovet for investeringer.
Kravet om samarbeid mellom kommuner og en nasjonal handlingsplan
Knappe kompetanse- og kapasitetsressurser i kommunesektoren, statlige myndigheter og det private leverandørmarkedet skaper store utfordringer for dette kritiske arbeidet. Dette krever samordning slik at de viktigste tiltakene med størst effekt kan prioriteres. Dette må skje på nasjonalt nivå og kan ikke håndteres av en enkelt kommune.
Anleggene vil bli dyrere dersom kommunene må konkurrere om de få tilgjengelige fagressursene. Flere kommuner vil ikke få den nødvendige bistanden, og dermed ikke klare å overholde fristene som er satt for å oppfylle viktige miljøkrav. Kommuner som ikke oppfyller kravene, risikerer sanksjoner fra staten, blant annet stans i ny boligbygging og næringsetablering. Kombinasjonen av tidspress og markedssvikt øker muligheten for kostbare feilinvesteringer med innbyggernes penger.
Statsforvaltningen må legge til rette for at kommuner som deler det samme sårbare vannmiljøet, kan samarbeide om å finne bærekraftige løsninger. Dette krever at kommuner i større regioner tar hensyn til nye miljøkriterier og tidsfrister i sin overordnede planlegging, og at statsforvaltningen tenker helhetlig når de gir og følger opp utslippstillatelser.
Større grad av oppgaveorientert samarbeid på tvers av kommunegrensene åpner for innovasjon i planlegging og innkjøp, legger til rette for utvikling av større kompetansemiljøer og gjør det lettere å finne standardiserte løsninger på felles utfordringer og oppgaver. Disse faktorene gjør driften av anleggene enklere og mindre sårbar. Regjeringen må særlig sørge for at Miljødirektoratet og statsforvalterne har nødvendig kompetanse og kapasitet til å sikre viktige regelverksavklaringer, gi god veiledning, behandle saker raskt og gjøre annen oppfølging av kommunene. Samtidig bør det også være av interesse for nasjonale myndigheter at investeringene i vann og avløp er mest mulig samfunnsøkonomisk lønnsomme, og skaper størst mulig nytte for samfunnet og brukerne. Omfanget av investeringene som kreves, viktigheten av pålitelige vann- og avløpstjenester og kompleksiteten i utfordringene gjør dette til et nasjonalt anliggende.
KS og Norsk Vann anbefaler at Statens forvaltningstjeneste utarbeider en nasjonal handlingsplan for avløp. En slik plan vil være et godt verktøy for å sikre gjennomføringskraft dersom den bygger på et felles kunnskapsgrunnlag med analyser av sårbare vannmiljøer, tilpassede krav til renseløsninger og koordinerte tidsfrister. Målet er at kommunene skal kunne gjøre gode miljøinvesteringer samtidig som de sikrer økonomisk og sosial bærekraft for innbyggerne som betaler regningen. På denne måten kan staten bidra til reelle kostnadsbesparelser i milliardklassen uten å måtte bruke store summer.
Et bilde av et avløpsanlegg er hentet fra Vannfakta.